Кристин, дочь Лавранса. Венец : книга для чтения на норвежском языке


Sigrid UNDSET


KRISTIN LAVRANSDATTER
KRANSEN

KLASSISK LITTERATUR





КАРО
Санкт-Петербург

УДК 372.8
ББК 81.2 Нор-9
     У58

В оформлении обложки использован фрагмент картины Адольфа Тидеманда «Свадебные украшения»

     Унсет, Сигрид
У58 Кристин, дочь Лавранса. Венец / Сигрид Унсет : Книга для чтения на норвежском языке. — Санкт-Петербург : КАРО, 2022. — 384 с. — (Klassisk litte-ratur).
     ISBN 978-5-9925-1546-6.
         Историческая трилогия «Кристин, дочь Лавранса» принесла норвежской писательнице Сигрид Унсет Нобелевскую премию по литературе. Эта увлекательная семейная сага, написанная почти 100 лет назад, останется востребованной всегда, так как в ней есть всё, из чего состоит человеческая жизнь в любую эпоху: любовь и ненависть, верность и измена, мужество и страх, вера и отчаяние. Но главенствует в истории все же любовь.
         Повествование охватывает жизненный путь смелой Кристин, связавшей свою судьбу с рыцарем Эрландом. Помимо динамичного сюжета книга поражает воображение детальным и исторически верным описанием средневековой Норвегии.
         Перед вами первая часть трилогии («Венец»), рассказывающая о детстве, юности и замужестве главной героини. Предлагаем читателям насладиться этим литературным шедевром на языке оригинала.
УДК 372.8
ББК 81.2 Нор-9




ISBN 978-5-9925-1546-6

                             © КАРО, 2022
                             Все права защищены

                KRANSEN

            I. J0rundgard



        I


    Ved skiftet etter Ivar unge Gjesling pa Sundbu i aret 1306 kom hans jordegods i Sil til datteren Ragnfrid og hennes husbond Lavrans Bj0rgulfss0n. De hadde f0r bodd pa hans gard Skog i Follo nsr ved Oslo, men nu flyttet de til J0rundgard 0verst pa Silsvollene.
    Lavrans var av den slekt som her i landet ble kalt Lag-mannss0nnene. Den kom inn fra Sverige med hin Lauren-tius 0stg0talagmann som tok Bjelbojarlens s0ster jomfru Bengta ut av Vreta kloster og r0mte til Norge med henne. Herr Laurentius var hos kong Hakon den gamle og ble me-get yndet av ham; kongen gav ham garden Skog. Men da han hadde v«rt her i landet i atte ar, d0de han av sott, og enken, Folkungedatteren, som folk i Norge kalte kongsdat-ter, for hjem og forlikte seg med sine frender. Hun ble siden rikt gift i et annet land. Hun og herr Laurentius hadde ikke barn sammen, og sa arvet Laurentius’ bror Ketil Skog. Han var farfar til Lavrans Bj0rgulfss0n.



5

    Lavrans var blitt gift i ung alder; han var bare atteog-tyve ar ved den tid han kom til Sil, og tre ar yngre enn sin hustru. Som fremvokstring hadde han v«rt ved hirden og hadde nytt av en god oppfostring; men etter sitt giftermal ble han boende i ro pa sin gard, ti Ragnfrid var noe underlig og tungsindig og trivdes ikke mellom folket s0r i landet. Etter at hun hadde hatt den vanskjebne a miste tre sma-s0nner i vuggen, ble hun rent folkesky. Det var da meget for at hustruen skulle komme nsrmere til sine frender og kjenninger at Lavrans flyttet til Gudbrandsdalen. De hadde da de kom dit, ett barn i live, en liten m0 som het Kristin.
    Men da de festet bo pa J0rundgard, levde de mest like stille der og holdt seg svsrt meget for seg selv; det syntes ikke som om Ragnfrid brydde seg stort om frendene sine, ti hun sa dem ikke oftere enn hun matte for s0mmelighets skyld. Dette kom noe av at Lavrans og Ragnfrid var s^r-skilt fromme og gudfryktige mennesker som flittig s0kte til kirken, gjerne herberget Guds tjenere og folk som for i kirkens «render eller pilegrimer, nar de for oppover dalen til Nidaros, og de viste sin sogneprest — han var deres n«rmeste nabo og bodde pa Romundgard — den st0rste aktelse. Men ellers syntes folk der i dalen at gudsveldet kostet dem dyrt nok i tiender, gods og penger, sa de mente de trengte ikke drive sa hardt med faste bpnner eller trekke til huse prester og munker, uten det var bruk for dem.
    Ellers var J0rundgardsfolket meget aktet og ogsa vel likt, mest Lavrans, ti han var kjent som en sterk og modig mann, men freds«l, stillfarende og rettsindig, jevn i sin

6

ferd, men h0visk av vesen, en ssrskilt dyktig gardbruker og en stor veidemann, ssrlig jaget han hissig pa ulv og bj0rn og allslags skadedyr. Han samlet pa fa ar meget jord under sine hender, men han var en god og hjelpsom husbond mot sine leilendinger.
    Ragnfrid sa folk sa lite til at de snart sluttet med a snak-ke st0rre om henne. Den f0rste tid etter hun var kommet hjem til dalen, hadde mange undret seg, ti de mintes henne fra den tid hun gikk hjemme pa Sundbu. Vakker hadde hun aldri vsrt, men da hadde hun sett god og glad ut; nu hadde hun skjemt seg sa meget at en godt kunne tro hun var ti og ikke tre ar eldre enn mannen. Folk syntes da hun tok dette med barna urimelig tungt, for ellers hadde hun det dog i alle mater bedre enn de fleste koner — hun satt i stor vel-stand og anseelse, og hun levde godt med mannen, savidt folk kunne se: ikke holdt Lavrans seg til andre kvinner, han radf0rte seg meget med henne i alle saker, og han sa henne ikke et umildt ord, enten han var edru eller drukken. Hun var da heller ikke eldre enn at hun kunne fa mange barn ennu, om Gud ville unne henne det.
    De hadde noe vanskelig for a fa unge folk i tjenesten pa J0rundgard fordi husmoren hadde dette tunge sinn, og fordi de holdt alle faster sa strengt. Ellers levde folk godt der i garden, og det falt sjelden onde ord eller refselser; bade Lavrans og Ragnfrid gikk ogsa selv foran i alt arbei-de. Mannen var ogsa gladlynt pa sin mate og kunne v^re med i en dans eller synge fore, nar ungdommen lekte om vakenettene pa kirkebakken. Men det var dog helst eldre


7

mennesker som s0kte seg til J0rundgard; disse likte seg godt og ble lenge.

    Da barnet Kristin var syv ar gammel, hendte det en gang at hun skulle fa f0lge med sin far opp pa seteren deres.
    Det var en vakker morgen litt frem pa sommeren, Kristin stod i loftet, der de sov nu sommertiden; hun sa solen skinte ute, og hun h0rte sin far og mennene snakke nede i tunet — da gledet hun seg slik at hun ikke kunne sta stille mens moren kledde pa henne, men hoppet og sprang mel-lom hvert plagg som ble trukket pa henne. Hun hadde aldri f0r vsrt oppe pa fjellene, men bare over rosten til Vaga, nar hun fikk v«re med og gjeste sine morsfrender pa Sundbu, og sa i de nsrmeste skogene med moren og husfolkene, nar de gikk ut og plukket Ьжг, som Ragnfrid satte pa tynt0let sitt. Hun laget ogsa en sur mask av tytteb^r og traneb^r som hun spiste til br0det istedenfor sm0r i langfastene.
    Moren viklet opp Kristins lange, gule har og bandt det inn i den gamle, bla luen hennes, kysset sa datteren pa kin-net, og Kristin sprang ned til sin far. Lavrans satt i sadelen allerede; han l0ftet henne opp bak seg, hvor hun hadde lagt sammen sin kappe som en pute pa hestens lend. Der fikk Kristin sitte overskrevs og holde i hans belte. Sa ropte de levvel til moren, men hun kom l0pende ned fra svalen med Kristins hettekape, gav den til Lavrans og bad ham vokte barnet vel.
    Solen skinte, men det hadde regnet sterkt om natten, sa bekkene sprutet og sang alle steder nedover liene, og

8

skoddedottene drev under fjellsidene. Men over kammen seg hvite godvmrsskyer opp i den bla luft, og Lavrans og mennene hans snakket om at det ble nok en het dag nar det led utpa. Lavrans hadde fire svenner med seg, og de var alle vel vspnede, for det la pa denne tid mange slags underlige folk inne i fjellet — enda de var sa mange og de skulle sa kort innpa at det var urimelig de skulle fornemme noe til slikt. Kristin var glad i alle svennene; de tre var noe eldre menn, men den fjerde, Arne Gyrdss0n fra Finsbrekken, var en halvvoksen gutt, og han var Kristins beste venn; han red nsrmest etter Lavrans og henne, for det var han som skulle si henne fra om alt de sa etter veien, der de for.
   De red mellom husene pa Romundgard og vekslet hils-ninger med Eirik prest. Han stod ute og skjentes med dat-teren sin — hun styrte huset for ham — om en spinning nyfarvet garn hun hadde glemt hengende ute dagen f0r; nu var den blitt skjemt av regnet.
   Pa bakken ovenfor prestegarden la kirken, den var ikke stor, men fin, vakker og velholdt og frisktjsret. Ved korset utenfor kirkegardsgrinden strpk Lavrans og hans menn hattene av og b0yde hodene; sa snudde faren seg i sadelen, og han og Kristin vinket ned til moren som de kunne se ute pa vollen foran garden hjemme; hun viftet til dem med en snipp av sitt hodelin.
   Her pa kirkebakken og i kirkegarden pleide Kristin a leke nesten hver dag; men idag hun skulle ut og fare sa langt, syntes barnet at det kjente syn av hjemmet og byg-den var helt nytt og merkelig. Husklyngene pa J0rundgard

9

var likesom blitt mindre og graere, der de la nede pa fla-ten, inntun og uttun. Elven vant seg blank utover, og dalen vidde seg med de brede, gr0nne voller og myrer i bunnen, og garder med aker og eng oppetter liene under de gra og stupbratte fjellsider.
    Langt nedenfor der hvor fjellene gikk sammen og steng-te, visste Kristin at Loptsgard la. Der bodde Sigurd og Jon, to gamle menn med hvitt skjegg; de skulle alltid leke og skjem-te med henne nar de kom til J0rundgard. Jon var hun glad i, for han skar ut de vakreste dyr i tre til henne, og hun hadde engang fatt et fingergull av ham. Men sist han var hos dem, ved hvits0ndagstide, da hadde han hatt med seg til henne en ridder som var skaret sa vakkert og malt sa vel at Kristin syntes hun hadde aldri fatt gildere gave. Hun matte ha ham med seg i sengen hver eneste natt, men om morgenen nar hun vaknet, stod ridderen pa trinnet foran sengen, der hvor hun la med foreldrene. Faren sa han sprang opp ved f0rste hanegal, men Kristin skj0nte nok at moren tok ham vekk nar hun sovnet, for hun hadde hprt henne si han var sa hard og vond hvis de fikk ham under seg om natten. — Sigurd av Loptsgard var Kristin redd for og likte ikke at han tok henne pa kneet, for han pleide si at nar hun ble mannvoksen, skulle han sove i armene hennes. Han hadde levd over to koner og sa selv han skulle nok leve over den tredje og; sa kunne Kristin bli den fjerde. Men nar hun grat for det, lo Lavrans, og sa han trodde ikke Margit ville gi opp anden sa snart, men skulle det nu ga sa ille og kom Sigurd pa beiling, sa skulle han fa nei, hun trengte ikke v«re redd for annet.

10